HJERTEBARNET AURORA

Godt nytt år,folkens! Litt seint å si kanskje.Nå er vi jo snart i februar.
Januar har vært travel med mye Aurorajobbing. I går fikk jeg sendt søknader til Helsedirektoratet om tilskudd for 2010. Godt å ha det unnagjort. Så er jeg i en eviglang korrespondanse med Brønnøysundregistrene for å få alt som skal registreres om foreningen på plass. Det må være i orden før Aurora kan opprette en konto med renteavkastningen av arven etter Erik Østby Og det igjen må på plass før årsmøtet., slik at Per og jeg kan gå i banken.

Så skal jeg skrive en handlingsplan, årsmelding og forslag til budsjett som alt skal fremlegges på styremøtet i forkant av årsmøtet.Reidun og Liv har gjort en kjempefin jobb med AuroraNytt og Reidun kopierte det i går og sendte det ut samt innkalling til årsmøtet 03.03.2010 kl 16.00 til alle medlemmene.
Sist onsdag var Reidun,Liv Gunhild og jeg i møte med andre brukerorganisasjoner og Oslo kommune for å snakke om brukermedvirkning og brukersamarbeid. Da fikk vi vite at Aurora dessverre ikke fikk aktivitetsstøtte fra Oslo kommune til en planlagt konferanse om medisinbruk i psykiatrien, men vi fikk 30 000 kroner til drift.
Hilde Dalen fra KREM Skien kom som et friskt pust og fortalte på en inspirerende måte om KREM som står for KREATIVT OG MANGFOLDIG ARBEIDSLIV.

KREM er et brukerstyrt ressurssenter som skal ivareta brukernes behov, ønsker og interesser i rehabiliteringsprosessen tilbake til arbeid De som jobber i KREM kaller seg for Regnbuemakerne og Hilde Dalen presenterer seg som LUFTSLOTTSARKITEKT. Fabelaktig flott, etter min mening. Jeg håper at Aurora kan utvikle et positivt samarbeid med dette senteret etter hvert. Mitt ønske for Aurora er at også en så liten forening kan bli en livskraftig og reell aktør i samfunnets mest aktuelle prosjekt for tiden: Å få ned sykefraværet og få flere uføre tilbake til jobb. Hilde Dalen sa det så fint: Hvorfor kan ikke alle de som jobber i organisasjoner motta reell lønn i stedet for å gå på trygd? Det har jeg også lurt på i mange år. Vår jobb er akkurat like krevende og realistisk som mange andre. Når vi bare har lov å tjene 1G ved siden av trygden, så blir vi låst i en stakkarslig rolle som stønadsmottakere. Jeg skulle ønske at vi fikk lønn etter utdanning og ansennitet som alle andre i arbeidslivet og at innsatsen også ga uttelling i form av opptjening av pensjonspoeng. Det er å ta oss på alvor.Ærlig og oppriktig innsats gjennom mange år bør snart også verdsettes i kroner og ører.Det er å respektere mennesker som arbeider hardt og samvittighetsfullt og som vil videre i livet.
Ha en fin lørdag!

Klem fra Ingunn

Å VÆRE ØNSKET

Det er natt og det snør tett ute. Og så er det julaften, eller rettere sagt, vi er på vei inn i årets vakreste dag. Om noen timer lysner dagen for så å mørkne igjen .I forgårs var det vintersolverv og sola snudde.Men denne kvelden som snart kommer er åres lyseseste for nå i natt skinner Betlehemsstjernen over barnet i krybben.Rundt omkring i de tusen hjem samles vi snart til overveldende julemiddager og vi gleder hverandre, både små og store med et vell av pakker. Blir det mon tro en så stor pakkehaug at vi mister den aller viktigste gaven av syne? Uansett hvor mange timer vi tilbringer i butikker,kjøpesentra eller kirker, så er det ikke sikkert at vi får øye på den lille, sårbare gutten og hans foreldre som prøver å finne nattely i en stall i Betlehem. Egentlig var det ikke plass til dem noe sted. Maria, høygravid satt kanskje timesvis sammensunket og gråt på eselet som Josef leide fra hus til hus mens han fortvilet lette etter et sted der de kunne få tak over hodet Jeg lurer på hva Josef tenkte i den situasjonen. Det var ikke plass til dem noe sted. Jeg tror Josef var ganske rådvill og ute av seg.Josef var en fin og rettskaffen mann. Egentlig hadde han tenkt å skille seg fra Maria i stillhet da han fant ut at hun var med barn, men da snakket Gud med Josef i en drøm og sa at det som var avlet i henne var av den Hellige Ånd og at Josef og Maria skulle få en sønn som skulle hete Jesus fordi han skulle frelse sitt folk fra deres synder. Tenk å vite at de skulle bli foreldre til en så viktig person og så var det ikke plass til dem noe sted i herberget. De var verken ventet eller ønsket av noen. Nå hadde de gått og gått , de var både trøtte og slitne. Til slutt måtte de ta inn i en stall og prøve å finne seg til rette der.
De gamle profetene hadde mange hundre år tidligere forutsagt at det skulle bli født en frelser i Davids by Betlehem, men ingen var vel forberedt på at han skulle komme til verden som et lite, nyfødt menneskebarn i en stall omgitt av enkle, vanlige foreldre,dyr, gjetere og engler.Til og med tre vise menn kom langveis fra for å tilbe den nye kongen.De hadde oppdaget en ny stjerne på himmelen og visste at noe stort og viktig hadde skjedd.Derfor dro de bare av gårde og orienterte seg etter stjernehimmelen helt til de fant barnet i krybben. Tenk så overrasket og forundret Maria ble da kongene kom med dyrebare og kostelige gaver til hennes lille gutt.Og det står skrevet at Maria gjemte det englene sang om i sitt hjerte.
Den lille gutten i krybben er julens største og viktigste gave til oss mennesker. Å ta i mot Han er den viktigste beslutningen et menneske kan ta. Og den lykkeligste. Å tilhøre Jesus Kristus er det mest fantastiske et mennesket kan oppleve. Å være mottaker av Hans kjærlighet og fred er vidunderlig og må oppleves for å forstås. Jeg fatter ikke hvorfor så mange mennesker vender ryggen til det glade budskap og bekjemper kristendommen.Evangeliene forteller oss om en Frelser som gikk omkring og bare gjorde gode ting, en konge og Frelser som lever i dag og som bryr seg om hvert eneste lille menneske.Den kristne tro er breddfull av Guds kjærlighet og den ble både synliggjort og konkretisert i Betlehem julenatten. Kanskje du og jeg skulle gå nær inntil krybben og få et møte med Jesusbarnet denne julen?
DU ER ØNSKET!
GOD JUL!
Klem fra Ingunn

NÅR SYSTEMET KRENKER

I dag kom jeg inn på siden til politiker Ivar Johansen og der leste jeg om Anita og hvordan hun KJEMPER for å få lov å bli boende i sitt eget hjem.Hun referer iskalde brev og uttalelser fra saksbehandlere som bare opprettholder hennes fortvilelse og avmakt. Den såkalte "Velferdsstaten" burde skamme seg. Jeg er utdannet sosionom og det viktigste yrkesetiske prinsippet som min faggruppe skal forplikte seg til er HELHETSSYN. På sosialhøgskolen lærer vi, og det med rette, at det inngår mange elementer i et menneskes liv som vi må ta hensyn til for at det enkelte menneske skal få den hjelpen det trenger. Det hjelper ikke å slukke en brann den ene dagen hvis man våkner opp neste dag med like mange regninger og like mange bekymringer. Og er det noe som er vondt å leve med, så er det en konstant dårlig økonomi. Det er forferdelig å oppleve at trygda aldri strekker til, og enda verre er det å bli møtt av iskalde regelryttere i sosialtjenesten som ikke ser ser det enkelte menneske i det hele tatt og heller ikke den totale livssituasjonen som ofte er helt uutholdelig.
Tenk hvor grusomt Anita må ha det. Kan vi andre tenke oss hvordan det er å gå i skrekk og vente på å bli kastet ut av sitt eget hjem? Eget hjem burde vært en menneskerett, en base for trygghet, personlig utvikling og livskvalitet.
Jeg leser også om ideen med et ombud for psykisk syke. Jeg er ikke så sikker på at det er en god ide fordi jeg tror vi må inn til kjernen av problemet. Det er politikerne som sitter med nøklene for å løse fattigdomsproblemene og problemene i psykiatrien.Nå er det på tide at de virkelig avskaffer fattigdommen her i landet. Det har vi råd til. Jeg tror også at hele systemet for helse og sosialtjenesten må omstruktureres , forandres og fornyes .Noen må snart vise interesse for å kartlegge og ta i bruk brukernes egne ressurser og evne til deltakelse i eget liv og beslutninger .Kvalitetsutviklingsprosjektet i Rådet for psykisk helse har kommet med viktige innspill om dette til myndighetene. Hva er skjedd med den rapporten?
Et psykiatrisk ombud var tenkt å skulle ivatreta 15 pasienter med alvorlige psykiske helseproblemer. Jeg tror at det blir et uoverkommelig prosjekt fordi ombudet må også forholde seg til gjeldende regelverk og fordi den enkeltes behov er så omfattende og sammenfattende at det rett og slett blir umulig for en person å rekke over et så stort problemkompleks.

I går tok politikerne inn en hel gjeng stoffmisbrukere på Stortinget.De sa at deres situasjon var blitt betydelig forverret det siste året. Politikere, våkn opp, se sammenhengene her.NAV,Psykiatrien, rusomsorgen,barnevernet, sosialtjenesten- alle rapporterer om krise tilstander.Jeg tviler på at Samhandlingsreformen kan løse alt den var tiltenkt å skulle løse. Det er politikerne som nå må sørge for at det virkelig blir gjennomført gode og varige forandringer som virker i hverdagen til det enkelte mennesket som sliter med livet sitt.
Opptrappingsplanen for psykisk helse hadde som hovedmål å gjøre mennesker med psykiske helseproblemer selvstendige og i stand til å mestre egne liv.Evalueringen av planen viser at den for det meste fokuserer på kvantitet, men hevder bl. a heldigvis at det er blitt en betydelig økning i antall boliger i kommunene.Opptrappingsplanen er lite opptatt av kvalitet. Og da spør jeg: Hvordan er det gått med de menneskene som planen gjelder for? De som har fått disse boligene. Har de råd til å bo der?Har de blitt mer selvstendige og mer i stand til å mestre eget liv? Jeg tror historien om Anita er et godt svar på det!
Klem til Anita fra Ingunn

MInstemann

Måtte bare legge inn det siste bildet av minstemann i familien, lille Sigurd. Han ligner på pappa Torgeir og er en nydelig liten babygutt på 3 uker.

VENNER OG FAMILIE ER SÅ VIKTIG!

Her ser dere den kjære lillesøstra mi, Kirsti og jeg. Og så Lykkeliten, naturligvis. Hver mandag har vi en bønnestund før vi tar fatt på uka. Vi deler ord, tillit og undring.

Jeg føler meg så uendelig rik som har så mange å være glad i og som jeg vet er glad i meg. Det betyr så uendelig mye mer enn all verdens teorier og terapier. Her på Notodden spretter det fram gamle, gode venner nesten overalt hvor jeg ferdes.Nå i ettermiddag var pappa, Dagfrid og jeg og spiste middag på Oasen ute på flyplassen. Da traff jeg Anne Gerd, ei god venninne fra lagstida. Rart å tenke på at da vi gikk på gymnaset, da var det helt vanlig med kristne skolelag. Vi hadde lagsmøter hver fredag og vi hadde andakter og bønnemøter i friminuttene. Nå er vel sånne ting nesten helt ute av bildet.
Hver høstferie og vinterferie dro vi på leir til Hjartdal fjellstue. På slike turer ble det knyttet vennskapsbånd for resten av livet. Det merker jeg i dag, 40 år etter. Det var forresten på en vinterleir på fjellstua at jeg ble en kristen. Datoen var 26.02.69
Sist fredag var jeg hos Ingerid og Kjell på Jonsli, og vi hadde en fantastisk kveld. Praten gikk uten stans og det var spennende å høre fra deres arbeid som misjonærer i Japan. Marit fortalte om sine erfaringer som misjonær i Sør Afrika og alt de fortalte var for meg som et spennende eventyr. Bare det å gå ut en kveld , å bli hentet av noen, å komme inn i ei varm stue, sette seg til bords foran peisen i gode venners lag, det var nesten som et eventyr for meg. Da først skjønte jeg egentlig hvor ensom jeg har vært i mange år.Det er så ufattelig godt å bli møtt med en god og varm klem og et strålende smil. Da føler en seg så velkommen.Da er straks kontakten der selv om det nesten er 35 år siden vi så hverandre sist.
Som psykiatrisk pasient uten familie har jeg i mange år følt meg som en tilskuer til nettopp det som er mest naturlig for mange mennesker, det å komme sammen, dele små og store opplevelser, både vonde ting og gode ting.Hjelpe hverandre, dele med hverandre og støtte hverandre.
Da jeg bodde på Jessheim, så inviterte Dagfrid og Fred ofte May Linda, Dennis, ungene og meg til familiemiddag i Nordbystien og det var så utrolig koselig å kjenne at jeg også er inkludert i en storfamilie.Det å kjenne at noen er glad i meg, det er så fantastisk å oppleve. I mange år programerte jeg meg selv til å tro at jeg er så tjukk og stygg at ingen kan være glad i meg. Jeg ekskluderte meg selv fra Kjærligheten, men jeg visste ikke at det er helt umulig å ekskludere seg fra Guds kjærlighet.Han er så uendelig god og gir meg langt mer enn jeg formår å be om.

I går hadde vi en kjempekoselig dag inne hos Kirsti og Bjørn, den andre delen av familien vår. Da var stua full av små og store mennesker. Noen lekte, noen pratet, noen spiste pizza og noen ble ammet. Nina var her med sine to små, Jon Olav 1 1/2, Johannes 3mnd, så var May Linda og Dennis der med sine to , Elias 4 årog Lucas August 1år og Lillian var her med lille Sigurd som nesten er nyfødt. Fantastisk å se hvordan det spirer og gror fram nye, vidunderlige menneskebarn Gud velsigne dem alle sammen!
Klem fra Ingunn

MITT EGET VALG

Nå er det lenge siden jeg har skrevet på Aurorabloggen, men her er jeg tilbake. Ukene går så fort og det har ikke vært så lett å finne seg til rette i min barndoms by som jeg ikke har bodd i på over 30 år. Det er mange brikker som må falle på plass og mange ting som må ordnes for at en kan trives og få en god hverdag. Jeg var i flere uker veldig redd for at jeg ikke skulle klare jobben i Aurora når avstanden til kontoret i Oslo ble så stor. Nå har vi heldigvis et styre som samarbeider godt og vi ivaretar Aurora etter beste evne. Reidun og jeg snakker sammen nesten daglig og vi er ajour med regninger og kalenderplan.
Vi hadde et ekstraordinært årsmøte i september med bulder og brak, og jeg følte meg fullstendig mislykket og ubrukelig både som møteleder og Auroras leder. Jeg sa til styret at nå orket jeg ikke en dag til, jeg slutter.Hadde også store somatiske helseplager som gjorde meg utmattet og pessimistisk.Dette førte til intern bekymring i styret for Auroras fremtid og vi snakket faktisk om at Aurora kanskje måtte nedlegges fordi det er så få som vil være aktive og nesten ingen vil påta seg lederverv eller andre styreposisjoner.
Men jeg fikk det så utrolig vondt etter at jeg sa at jeg ville slutte. Jeg ble deprimert og fikk veldig angst for at jeg skulle ødelegge en forening som tross alt har vist seg livskraftig i 15 år.
Så begynte jeg forsiktig å pusle med Aurorasaker igjen og det gikk litt bedre. Fikk etter årsmøtet en 14 dagers sykmelding og den hjalp. Jeg fikk et lite pusterom hvor jeg kunne slappe av og hente inn nye krefter og ressurser.Dessuten er Aurora hjertebarnet mitt og psykisk helse er hjertesaken min som jeg fremdeles brenner for, selv om det i det siste har vært få innspill fra min side.
Jeg kunne valgt å si stopp nå. Jeg kunne gitt meg, men jeg har et annet valg, et annet alternativ og det syns jeg er bedre.Jeg er valgt til leder i Aurora for 2 år.Jeg vil gjøre det motsatte av å gi opp.Jeg vil stå på, jobbe hardt med det jeg vet jeg kan, jeg vil strekke meg så langt jeg makter til tross for vanskelige årsmøter og motsetninger.Før jeg ble valgt sa jeg i fra at det kunne bli noe redusert arbeidskapasitet p.g.a sykdomsbelastninger.Det får vi ta med i beregningen og så får dere som er medlemmer i Aurora prøve å bære over med en leder som ikke alltid er på topp og som av og til strever med dårlig selvtillit i form av tvil om egen styrke er nok for å lede Aurora. Vi som er i Aurora er sårbare mennesker. Vi har alle opplevd mye vondt og det er ikke så rart at vi tørner sammen av og til. Jeg tror likevel at vi er veldig glad i hverandre alle sammen. Vi har jobbet lenge for samme sak og vi hører alle med i den store flokken av mennesker som står på det vi kan og makter innen området psykisk helse
Mitt største ønske for Aurora er at vi kunne få entusiasmen og gløden tilbake og at dette vil gjenspeile seg i aktiviteter og tilbud.
.
OK, nå ønsker jeg dere alle en riktig god helg! GID (Glad i dere.)
Klem fra Ingunn